"3 - 2 - 1 - gå!" Jeg trykker gasspedalen flatt i den lave sorte sportsbilen, har allerede 50 mph på måleren, men bilen aksellererer sømløst og med et allmektig skyv. Turtallet fyker oppover mot 14000 rpm (ja, fjortentusen). Heftig! Brøkdelen av et sekund senere hører jeg motorbrølet bak meg, men det blir bare svakere. Et blikk i speilet bekrefter det. Exige S-en bak klarer ikke å holde følge før den får hentet litt mer turtall, men da vokser den til gjengjeld raskt i speilet. Uansett hvor rask Exigen er - og det er den! - klarer den ikke å matche det momentane suget i den nesten identiske bilen jeg sitter i. Og grunnen til at jeg kun hører Exigens motor er at min ikke lager noen lyd. Jeg sitter i en elbil og bilen har bare et gir fremover. Velkommen til Teslas merkelige og vidunderlige verden!

Tekst og foto: Anders Bull og Espen B. Olsen
Testlag: Espen Johnsen

Undringen begynner allerede i det Teslaen kjøres ut fra salgslokalet på Minde. Uten det vanlige hese motorbjeffet som pleier å varsle naboene om at et nytt salgsobjekt er på vei ut døren. Neida. Noen diskrete knepp i det tenningen slås på og elektromotoren vekkes til live, og ut kommer den. En entusiast rynker automatisk på nesen når temaet elbil kommer opp. Tradisjonelt ser elbiler ut som noe som er designet i Russland på 80-tallet og ser absolutt ikke ut som noen sportsbil. Så da er det ikke mange ting som taler for at noen kan lage en elbil som ser bra ut, aksellererer vel så bra som heftige superbiler og atpåtil er gøy å kjøre!

Det er definitivt ikke tilfelle her. Likheten med Lotus Elise og Exige som den deler grunnkonstruksjon med er åpenbar, men det er like åpenbart at det ikke er en Lotus. Teslaen er litt slankere og glattere i linjeføringen, uten Exigens generøse kurver og gapende luftinntak. I profil går tankene til et annet rovdyr, den gir assosiasjoner til en hai. Kanskje det heller burde vært en elektrisk ål?

Den har fått et litt mer påkostet interiør også, Alle materialer føles mer solid, og virker hentet fra den mer komfortable Lotus Europa. Skinnseter og tykke gulvtepper med Tesla-logoer gir eksklusivitet, sammen med en unik og lekker midtkonsoll i aluminium. Denne bilen er en av en serie på 100 (?) Signature Series-biler, markert med graverte logoer i dørtersklene. Instrumentering og girspake er også annerledes. Sett deg inn og vri om nøkkelen, og du tror først ingenting skjer. Norn diskrete whirr og knepp bak fra motorrommet er alt. Instrumentene lyser opp i rødt mens bilen er i oppstartsekvens, men etter få sekunder lyser alt grønt. Du er klar for å kjøre. Girspaken, om man kan kalle den det, har en S-formet gate med Park i midten, Drive mot deg og Revers fra deg. I Drive med den, trykk ned gasspedalen, fortsatt ikke en lyd... men bilen skyter fart. Bilen aksellererer ganske mykt fra start, men øker på med uvant hurtighet og burde fremkalle smilet på de fleste.

Til å begynne med er det som å kjøre ola-bil, bare med den enorme fordelen at det går langt raskere og at du slipper å gå ut når bakken er slutt. Taket er nede selvsagt, og alle lyder utenfra leter seg ufiltert inn i kupeen. Kjøreopplevelsen gir noen assosiasjoner som har lite med bil å gjøre. Den myke og kraftfulle aksellerasjonen (0-100 på xx sekunder!) sammen med at den eneste mekaniske lyden du hører er hjulopphengene arbeide, minner på en merkelig måte om å kjøre høyhastighetstog... helt lydløs er den forresten ikke. Det er likevel en liten lyd som øker med turtallet, spesielt ved oppbremsing eller det er motstand på motoren. Et lite turbinaktig hvin som forsterker illusjonen om at man kjører sin egen lille TIE Fighter (Star Wars TM). Underlig assosiasjon nummer tre - det låter litt som en passasjer-katamaran som slår bakk i det den legger til kai... Retardasjonen er forresten uventet kraftig hver gang man slipper gassen, både det og hvinet skyldes antakelig at energien fra oppbremsingen utnyttes for å lade batteriene.

Vi har funnet oss en lett trafikkert fjellvei, og igjen er det fantastisk morsomt å kjenne den kraftige elektromotoren ( 185 kW, eller tilsvarende 248 hk) skyte den 1238 kg tunge bilen fra kurve til kurve i oppoverbakke. Den føles herlig uanstrengt. Med vinden rufsende i håret, fuglekvitter i det fjerne og duften av vår i neseborene så blir nesten bakgrunnslyden av sint kompressor-Exige på høyt turtall noen meter bak til et irritasjonsmoment. Elendige bilgalninger, ser de ikke at man prøver å ha en naturopplevelse her?

Det er tid for å gå over i Exige S-en for å få litt sammenligningsgrunnlag. Med kompressormatet 1,8 liter Toyota-firer fyrt med gammel hederlig dinosaurjuice, er den en kraftkar blandt Exiger, og oppleves enda mer dramatisk å kjøre enn en standard Exige. Den er dermed så nær en match til den kraftfulle Teslaen som man får. For den må virkelig ta i. Og da snakker vi 220hk på 950 kilo som for de fleste oppfattes som en virkelig rask bil.
Det første kontrasten er selvsagt motorlyden, og deretter at Exigens kjøreegenskaper er langt mer kompromissløst satt opp. Takket være mangelen på tunge batterier er den altså 250 kg lettere enn Tesla. Det gir den overtaket i kjapp retningsendring, men sammen med langt stumpere fjæring så spretter Exigen over ujevnhetene der Teslaen klarer å holde flyten. Man må ha i bakhodet at dette er en bil som er laget for banekjøring, noe sekspunkts(?) selene i setene vitner om. Jeg blir sittende å fundere på om Teslaen har mindre direkte styring, for Exige S-en må gjetes langt mer. Antakelig ikke, det er bare Teslaens fjæring som er vanskeligere å vippe av pinnen på ujevn vei.

Å sette seg inn i en Exige og tenke på kjøreturen vi har fremfor oss, er noe av de kjekkeste vi gjør. Det er som å sette seg inn i en fullblods racerbil. Kraftressursene i en Exige S og alt dramaet når man finner tempoet gjør hver eneste tur til en opplevelse. Det er her den virkelig store forskjellen på de to bilene med så mye felles ligger. Den komfortable "lydløse" Tesla mot dramatikken og motorvrælet i Exige S. Men de er ganske jevne på aksellerasjon rett frem. Det merkes også at vektfordelingen i Exige er mer fordelaktig ved kjøring opp mot grensen. Batteripakken i Tesla er tung og det påvirker vektbalansen. Men dette merker man lite til ved kjøring rundt 60-70% som på vår tur - og hvor ofte kjører man mer på norske veier?

Elbil er sannelig ikke verst likevel! Men bare pass på... når bilen ikke lager en lyd kan man høre førerens latter på lang avstand!